Vanskeligheten med å kaste ting

I min vei fra barn til voksen har jeg hatt mange runder med å kaste ting. Jeg har hatt foreldre som har vært samlere, og har nok selv arvet egenskapen i å ha vanskeligheter med å kaste ting. Selv ting jeg aldri bruker eller aldri ser på. Ting som ligger i en eske som f.eks. en figur jeg fikk av farmoren min da jeg var liten, som egentlig aldri har betydd noe særlig for meg, har jeg problemer med å kaste. Jeg er ikke helt sikker på grunnen, men kanskje fordi jeg er et "følelsesmenneske". Jeg tenker at det er slemt å kaste noe jeg har fått, for jeg fikk jo figuren av farmor fordi hun ville gi den til meg, fordi hun syns den passet til meg. På en annen side har jeg fått veldig mange ting opp igjennom livet mitt, og mye har jeg kvittet meg med, men fortsatt har jeg også mye igjen. Jeg har blitt mye flinkere til å kvitte meg med ting, og jeg har blitt mye flinkere til å kjøpe mindre ting. MEN: det føles ikke godt å kvitte meg med tingene. Noen som har noen tips til alternativ tankegang jeg kan ha i forbindelse med å kvitte meg med ting? Jeg tenkte å komme med noen tips til hvordan jeg har lært meg å kvitte meg med mine eiendeler. Det er på en måte en prosess, egentlig litt langvarig, men som over tid bidrar til store utrenskninger.

1. La oss si at du er i stua eller på soverommet. Steder hvor det er naturlig at du har en hel del ting.
Du har innsett at du eier for mye, og at du vil tynne ut i hyller, skap og skuffer. Det jeg har gjort er å putte ting i esker, kvitte meg med tingene slik at de ikke lengre er i mitt umiddelbare øyesyn. Tingene har ligget i eskene en stund, og når jeg en dag åpner eskene og går igjennom innholdet, spør jeg meg selv: har jeg savnet dette? har jeg egentlig bruk for tingene lengre? betyr de noe for meg? Det er lettere å være mer nøytral når man gjør det på denne måten. Slik har jeg kanksje halvvert innholdet i eskene, og jeg kan på nytt gå igjennom rommet og se om det er noen nye ting jeg kan putte i esken/eskene. Slik blir det stadig mindre og mindre ting, og for oss som har problemer med å kvitte oss med ting, blir denne opplevelsen mindre "traumatisk".

2. Hadde jeg skullet kaste alle tingene mine i restavfall tror jeg at oppgaven hadde blitt umulig. Det føles mye lettere å kvitte seg med ting om jeg kan gi de videre til noen jeg vet har bruk for det mer enn meg selv. Små figurer osv. gir jeg til barn jeg kjenner. Bøker og ting som jeg ikke kan gi til noen jeg kjenner, gir jeg heller til fretex, loppemarkeder osv. Klær gir jeg alltid til fretex og/eller venner.
Det å gi ting til loppemarkeder er jo egentlig noe som blir gjort på våren, og da krever dette at man har et sted å lagre tingene. Skal man gi bort litt større ting kan man lage annonse på finn.no. Her har jeg gitt bort et akvarium som manglet lokk, en gammel tv, hyller osv. Det er utrolig hva som kan gis bort på finn.no. Det er også mulig å selge ting, om du tror det kan være noen som er villig til å kjøpe det du vil kvitte deg med. Jeg og søsteren min gikk tidligere på ridning, og disse hjelmene har bare blitt lagret i flere år, men var i svært god stand. Jeg solgte de på finn.no for 200 kr stk for noen år tilbake.

3. Det er alltid noen ting som man ikke klarer å kvitte seg med. Dette kan være ting som russebuksen, skolebøker fra da du lærte å skrive, minnebøker, konfirmasjonskjolen, tidløse klær du tror kan bli inn igjen, eienddeler du har fått av kjære venner og familie som du har fått et nært forhold til. Jeg har laget en hylle i klesskapet mitt til disse tingene. Det er viktig at dette bare er noen få utvalgte ting. Du kan også ha en litt fin eske/kiste til disse tingene.

Den siste uken har jeg hatt prosjektet: gå igjennom bøkene i bokhyllen din. For i bokhyllen min er det mange bøker jeg har skaffet meg (bruktbøker fra bruktbutikk) som jeg har hatt en anelse om at jeg aldri vil komme til å lese. Jeg har lest de første kapitlene i alle bøkene jeg la fram som jeg har tvilt på at jeg noen gang vil komme til å lese, og ganske riktig: av bøkene jeg har gått igjennom har jeg valgt å beholde 2/3. Nå er spørsmålet hva jeg skal gjøre med de jeg ikke har bruk for.

Har du noen tanker/tips til dette innlegget? Kommenter gjerne!

 

Hvorfor naturmangfold?

Nylig ble jeg medlem i WWF og gir nå et fast beløp i måneden til organisasjonen. På den måten får jeg også et medlemsblad i posten noen ganger i året, og denne gangen handlet det mye om viktigheten av naturmangfold. Idag så jeg at VG har pubilisert artikkelen som WWF hadde i medlemsbladet sitt om hvordan utrydningstruede aper (som fjellgorilla, dvergsjimpanse og sjimpanse) blir drept av snikskytere og servert som luksusmiddager til rike bakmenn. Da jeg leste artiklene om naturmangfoldet i bladet begynte jeg også å tenke på et spørsmål jeg har fått mange ganger pga mitt miljøengasjement: hvorfor er det så viktig å bevare artene?

Det er veldig vanskelig å gi et enkelt svar på dette spørsmålet, og jeg mener at svaret er nyansert. For det første er det farlig å fjerne arter fra et økosystem fordi alle arter har en viktig rolle i økosystemene, og at det derfor kan bli fatalt dersom noen arter forsvinner. At en art blir borte, rammer ikke bare den arten det gjelder, men også mange andre arter. Alle arter er et ledd i en næringskjede, hvor den som regel blir spist av andre. Det er ofte de artene vi ser minst til som f.eks. alger og små organismer som er mest fatalt at blir borte fordi disse holder en hel næringskjede oppe. Alger blir f.eks. spist av småfisk, som igjen blir spist av større fisk, disse større fiskene blir spist av sjøfugler som igjen blir spist av rovdyr. Derfor er det en stor trussel for hele økosystemer, og i alvorlige tilfeller hele jordkloden dersom arter forsvinner.

Det er også en mindre vitenskapelig side, og den bygger på etikk og moral, og kanskje også historie. Her er det vikitg å spørre seg hva som er rett og hva som er galt. Menneskene har ikke vært på jorden så altfor lenge, men på den tiden vi har vært her har vi gjort store endringer, inngrep og ødeleggelser på jorda og i naturen. Har vi som mennesker en så stor plass at vi utelukkende kan forvalte naturen hensiktsløst og etter egne interesser? Vi må spørre oss om vi kunne klart å overleve på denne planeten uten naturmangfoldet og naturen. Naturen er levestedet for maten vi spiser, og naturen gir oss også medisiner. Faktisk mener forskere at medisiner mot kreft og HIV/AIDS ligger i blant annet regnskogen. Naturen har også en mer åndelig betydning for oss, da mange finner ro og mening av å være i den og forholde seg til den. Det er bevist at for mennesker som lider av både fysiske og psyiske sykdommer så kan naturen være en viktig del på veien mot å bli frisk. Naturen gir oss glede! Grøntområder er det siviliserte samfunnets lunger.

Dette er noen av grunnene til at jeg mener at vi må ta vare på dyrene og naturen. Vi vet ikke følgende av inngrepene våres, og det er vår oppgave å forvalte naturen og naturens ressurser så godt vi kan. Derfor er miljøvern blitt en av mine hjertesaker. Hva mener du om naturmangfold?

Rabarbrasuppe

Moren min kjøpte rabarbra her om dagen (vi har ikke egen rabarbraplante), og i dag laget jeg rabrasuppe. Jeg har fått sommerferie og nyter dagene hjemme hos familien min.
Oppskriften fant jeg på nrk, og den ble kjempe god.

Ingredienser

• 350 g rabarbra
• 1,5 dl sukker
• 1 l vann
• 1 vaniljestang, splittet på langs
• 1 kanelstang eller en bit frisk ingefær
• 1,5 ss potetmel
• litt kaldt vann

Slik gjør du

Skyll rabarbrastenglene godt og skjær dem opp i 1 cm store biter.
Kok opp vann, sukker, vanilje og kanel. Ha i rabarbraen og la suppen småkoke i 10 - 15 minutter. Pass på så det ikke blir grøt, det skal fortsatt være noen hele biter igjen.
Rør potetmelet ut i litt kaldt vann før du heller det i suppen under omrøring. Suppen skal bare varmes opp til kokepunktet etter du har hatt i potetmelet.
Server suppen varme eller kald. Gjerne iskald med skiver av jordbær og vaniljeis.

Jeg doblet oppskriften, slik at vi kan fryse det som blir igjen. Jeg brukte også litt ekstra sukker, siden suppen ble litt for syrlig uten. Siden vi fortsatt har igjen rabarbra, så skal jeg lage rabarbrapai en dag. Hurra!




Bildene er ikke mine.

Oppgjøret.

Det å kunne skrive om livserfaring og inspirasjon er egentlig noe som tiltrekker meg. Jeg ønsker ikke å ha en random, personlig blogg med et uendelig antall bilder av meg selv i ulike vinkler og situasjoner. Denne bloggen er et oppgjør med den trenden. Jeg tror ikke det er sunt i lengden at vi mennesker sammenligner oss med hverandre og får inntrykk av alle andre menneskers perfekte liv. Det man legger ut på bloggen sin er bare et lite glimt av personene bak bloggene sine liv. Et bilde kan virke perfekt, og også teksten som pryder bloggen, men hva vet vi egentlig om personen bak, og det som blir skrevet er sant, eller bare er et ønskebilde? Nei, bloggen min er ikke en slik type blogg. Jeg vil heller dele med dere ting jeg finner glede av i hverdagen og som inspirerer meg, og også andre tips. Jeg kan love dere om at mitt liv ikke er et glansbilde, og at det som skrives om på bloggen bare er en liten del av livet mitt. Jeg vil nok også skrive om temaer som er mye større enn meg selv, men som engasjerer meg. Det kan være alt fra organisasjoner, nyheter og hendelser eller temaer som musikk, natur, litteratur og filmer.

Håper du får en fin dag, og at du kommer tilbake til bloggen min senere.